Landomtale - Sverige

   

Det generelle sysselsettingsnivået i Sverige ligger på 83 prosent. Sammen med Island og Norge er dette blant de høyeste nivåene i OECD-landene. Likevel har arbeidsledigheten økt i etterkant av den internasjonale finanskrisen i 2008. Utdanning er likevel en betydning faktor i dette bildet. Tallene fra OECD viser at arbeidsledighet først og fremst rammer befolkningsgrupper med lavt utdanningsnivå.

Særlig har det skjedd en økning i arbeidsledighet blant de unge gruppene i det svenske arbeidsmarkedet. Tallene viser at blant nær en fjerdedel av alle dem som er som del av arbeidsstyrken i aldergruppen 15-24 år er uten arbeid. Dette er det høyeste nivået blant de nordiske landene.  Nivået er også høyere enn gjennomsnittet blant OECD-landene, og på omtrent samme nivå som gjennomsnittet i EU21-landene. Andelen av såkalte NEETs, unge i alderen vanligvis 15-24 år som verkene er i arbeid, utdanning eller annen opplæring/aktivitet, ser ut til å være noe høyere i Sverige enn i de øvrige nordiske landene, og litt under nivået blant EU21- og OECD-landene.

Sverige er blant de OECD-landene som ligger i toppsjikt av OECD-landene når det gjelder hvor stor andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) som brukes på skole og utdanning. 7 prosent av det svenske BNP gikk i 2010 til denne type formål.

Den svenske gymnasieutbildningen (upper secondary education, herunder både «högskoleförberedande», teoretiske program og «yrkesprogram», mer praktisk betonet utdanning) skiller seg på ett viktig punkt fra opplæringstilbud til unge i den tilsvarende aldersgruppen i de øvrige nordiske landene – nemlig eierskap. I Norden ellers er det i hovedsak offentlige myndigheter som er skoleeier. I Sverige har man i de senere årene utviklet en ordning der friskoler (som drives av organisasjoner eller foretak) i større grad er inne som skoleeiere, og driver disse utdanningene etter avtaler med de nasjonale utdanningsmyndighetene.

Sverige innførte i 2011 en omfattende reform av gymnasier og yrkesutbildning med reformen Gymnasieskola 2011 («Gy 2011»).

 

Oppbygning av videregåendegående utdanninger

Sverige har niårig, obligatorisk folkeskole («grundskola») der barnet starter det året hun eller han fyller syv år. De fleste barn har på dette tidspunktet i sitt liv allerede gått i «förskola», og «förskoleklass».

Förskoleklass er en frivillig skoleform for seksåringer. Dette er ment å være en overgang mellom förskola og den obligatoriske folkeskolen. Innhold og arbeidsmåter er en kombinasjon mellom förskola og grundskola.[1]

Alle ungdommer som har gjennomført grunnskolen eller grunnsærskolen har rett til gymnasieutbildning, enten  i gymnasieskolan eller gymnasiesärskolan.[2] Alle elever som fullfører grunnskolen skal få tilbud om plass i en gymnasieutbildning i kommunen. Retten til å begynne i gymnasieutbildningen gjelder inntil fylte 20 år. Gymnasieskolan er en treårig utdanning.[3]  Gymnasieskolan består av 18 nasjonale program, samt fem introduksjonsprogram rettet for elever som ikke er kvalifisert for opptak på et nasjonalt program. Det finnes dessuten enkelte studier som fraviker noe fra dette mønsteret.

Seks av av de 18 nasjonale programmene er generelle studieforberedende programmer, högskoleförberedande program (general programs), og er innrettet mot å kvalifisere til studier ved universitet og høyskoler. De øvrige 12 programmene er yrkesrettede opplæringsprogram, yrkesprogram (vocational education). Inntakskriteriene til både högskoleförberedande program og yrkesprogram er høynet i forhold til tidligere. De 12 nasjonale yrkesprogrammene tilbys både som a) skoleorienterte utdanninger og som b) lærling­utdanninger med stor del av tiden i bedrift. Begge alternativ stiller samme formelle krav til forkunnskaper, utdanningsmålene er like og begge avsluttes med gymnasial yrkeseksamen. [4]

Som allerede nevnt er treårig gymnasskole/gymnassærskole en individuell rettighet. Hoveddelen av elevene går direkte over i videregående utdanning etter endt grunnskole. Dagens utdanningsmønster er at en bestått gymnasieutdanning (gymnaiseexamen) mer og mer blir nødvendig for i det hele tatt å kvalifisere for å komme inn på arbeidsmarkedet (Petterson 2010:153). 

Et sentralt prinsipp i den svenske utdanningspolitikken har lenge vært at alle ungdommer skal ha rett til en likeverdig utdanning av høy kvalitet (SOU 2012:24). Fra 1980-tallet ble målet at gymnasiet skulle være en utdanning for alle (Petterson 2010:152). I første halvdel av 1990-tallet gjennomførte man i Sverige en større reform av gymnasieutbildningen, som blant annet innebar at alle gymnasieprogrammer – inkludert yrkesutdanningene – ble treårige og skal være kvalifiserende for høyskole- og universitetsstudier (ibid).

Reformen Gymnasieskola 2011 (”Gy 2011”) innebar omfattende endringer av gymnasieutdanningene. Med innføringen av reformen skjedde blant annet en restrukturering av yrkesutdanningen, slik at det i praksis ble større forskjeller mellom de yrkesforberedende programmene og de studieforberedende programmene. De yrkes yrkesforberedende programmene fikk en økt betoning av yrkesemnene, og mindre vekt på allmennteoretiske fag.[5] Samtidig endret programmene navn fra «yrkesförberedande program» til «yrkesprogram».Videre har arbeidslivet blitt involvert og gitt økt innflytelse på studietilbudene innen yrkesrettede programmer, gjennom deltakelse i nasjonale og lokale programråd.  Entreprenørskap er gitt økt betoning i hele utdanningsløpet, og er definert på denne måten: «Entreprenörskap kan vara både att starta och driva företag, och att vara kreativ, ta initiativ, se möjligheter och lösa problem» (Skolverket 2011:15).[6]

Det er den enkelte kommune som har ansvaret for å gi den enkelte elev et tilbud om utdanning på gymnasienivå, enten gjennom å organisere dette selv eller ved at flere kommuner går sammen om å finansiere og drive en utdanning. På landsbasis har Sverige totalt 1005 gymnasier. Av disse er 505 eid og drevet av kommunene.  21 eies og drives av et landsting.[7] 489 av skolene er friskoler, som innebærer at de drives og eies av ulike typer av organisasjoner.[8] Friskoler skal motta elever på mer eller mindre samme vilkår som i offentlige utdanningstilbud og finansieres gjennom kommunale tilskudd fra elevens hjemkommune, med den såkalte «skolpengen».[9] På landsbasis står friskolene for undervisningstilbud til rundt en fjerdedel av elevene i gymnasieutbildningen, men i de største byene har de rundt halvparten av elevene. Denne endringen har sitt utgangspunkt i Friskolereformen fra 1992.

 

Unge situasjonen på arbeidsmarkedet

Som nevnt har Sverige et av OECD-landenes høyeste sysselsettingsnivå, med hele 83 prosent.[10] Likevel: Sverige ser ut til å ha et hardt arbeidsmarked for unge mennesker, med betydelig større utfordringer enn de de øvrige nordiske landene. Arbeidsledigheten i Sverige økte etter 2008. Særlig har Sverige hatt en merkbart høy ungsomledighet som i de siste årene har ligget like i underkant av 25 prosent. Dette er omtrent på nivå med gjennomsnittet i EU21- og OECD-landene, men samtidig høyest blant i de nordiske landene.

En av de parameterne som OECD regner ut for hvert land, er såkalt «relativ ungdomsarbeidsledighet». Relativ ungdomsarbeidsledighet uttrykker forholdet mellom arbeidsledighet blant unge (15-24 år) delt på arbeidsledighet blant voksne (25-54 år). Relativt ungdomsarbeidsledighet kan leses som ett uttrykk for hvor lett eller vanskelig det er for unge å komme inn på arbeidsmarkedet. Verdien 4,2 for Sverige uttrykker at det er mer enn fire ganger så høy ledighet blant unge som i den voksne befolkningen. Som vi ser av tabellen er dette det høyeste nivået blant de nordiske landene, og betydelig høyere enn gjennomsnittet i EU21- og OECD-landene.

Også når vi ser på andelen av NEETs, altså unge i alderen 15-24 år som verkene er registret i arbeid, utdanning eller annen opplæring/aktivitet, ser vi at Sverige har en noe høyere andel enn i de øvrige nordiske landene, og litt under nivået blant EU21- og OECD-landene.

 

Situasjonen på arbeidsmarkedet for unge i aldersgruppen 15-24 år, 2011 a


Kilde: OECD (2012) Jobs for Youth.

a: Med unntak av Island gjelder tallen aldersgruppen 15 til 24 år. Tallene fra Island gjelder aldersgruppen 16-24 år.
b: Gjennomsnittstallene for EU og OECD er uvektede tall.
c: Tallene for NEETs er fra 2009.

 

Gjennomføring og fullføring

Det finnes flere ulike måter å måle gjennomføring og frafall på. OECD skiller mellom completion (gjennomføring) og graduation (forventet uteksaminering). Completion (eller «sucessful completion»), kan vi oversette med «gjennomføring», og måler det antallet elever som starter på et studium og som gjennomfører med bestått vitnemål innenfor et visst tidsrom. OECD måler dette på normert tid, samt normert tid pluss to år. Completion kan slik forstås som et uttrykk for hvor effektivt skolen klarer å utdanne elevene innenfor de rammevilkår de til enhver tid har. Graduation kan oversettes som fullføring av et studieprogram. Utregningen er komplisert, men gir et mål på hvor stor andel av befolkningen som forventes å gjennomføre en utdanning i løpet av livet.[11] Hvor stor andel av befolkningen i et land som fullfører videregående skole har blitt av stadig større betydning, siden en stadig større del av arbeidslivet er basert på kunnskapsbaserte yrker. Graduation rates (fullføringsgrad) kan eksempelvis leses som uttrykk for i hvilket omfang en regjering lykkes med å øke andelen av borgere med kvalifikasjoner fra videregående opplæring, slik ambisjonen er i mange land.

 

Gjennomføringsgrad (completion) i videregående utdanning i de nordiske landene, 2010


Kilde: OECD (2012) Education at a Glance 2012. Highlights, s17. [>>]

Når vi ser på gjennomføringsgraden i Sverige, ser vi at den er blant de høyeste i nordiske sammenheng, sammen med Finland. Dette er altså forholdstallet mellom antallet elever som starter i gymnasieutbildningen, og antallet av disse elevene som har gått etter fem år med bestått vitnemål. Andelen for Sveriges del, 79 prosent totalt, er likevel seks prosentpoeng under gjennomsnittet for OECD-landene. I likhet med de andre landene, er det innen de yrkesrettede utdanningene at frafallet er størst. Sammenligner vi gjennomsnittet i OECD-landene som helhet, er det likevel gjennomføringsnivået innen generelle studieorienterte utdanningene, högskoleförberedande program, at forskjellen er størst.

Et interessant trekk for Sverige, er at forskjellene i gjennomføringsgrad mellom jenter og gutter er noe mindre her enn i de øvrige nordiske landene.

 

Fullføringsgrad (graduation) i videregående skole i de nordiske landene, 2011


Kilde: OECD (2013) Education at a Glance 2013. OECD Indicators. s 42. [>>]

Når vi ser på fullføringsgraden, som altså er en beregning hvor stor andel av dagens unge kull som forventes å fullføre videregående utdanning i løpet av livet, ligger likevel Sverige relativt lavt, sammenlignet med de øvrige nordiske landene og OECD. En mulig forklaring kan være at Sverige, sammenlignet med andre nordiske land, har en større andel av unge som ikke har svensk som sitt førstespråk, og som derfor møter problemer med å følge undervisningen i de høyere utdanningstrinnene. Det er også relevant å se lav fullføringsgrad i sammenheng med andelen NEETs.

 

Reformer og satsninger

Da man i første halvdel av 1990-tallet gjennomførte en større reform av gymnasieutbildningen, innebar det at alle gymnasieprogrammer – både de studieforberedende utdanningene og yrkesutdanningene – ble treårige og skal være kvalifiserende for høyskole- og universitetsstudier. Dette gjelder fortsatt, men i den politiske diskusjonen rundt avhopp (frafall) vises det i noen sammenhenger til at man vurderer å åpne for kortere yrkesrettede utdanninger uten generell kvalifisering til høyere utdanning. Forbedring av skoleresultater og reduksjon i avhopp var også viktig motivasjon bak reformen Gymnasieskola 2011 (”Gy 2011”) og endringene som ble innført i yrkesutdanningene. Økt vekt på de yrkesrettede fagene, og mindre vekt på allmennteoretiske fag skulle i større grad møte situasjonen for de elevgruppene som i liten grad var motivert for teoretiske fag.[13]

 

Les videre

Utbildningsdepartementet

Utbildningsdepartementets nettside om gymnasieskolan

 

Skolverket er den nasjonale myndigheten som forvalter alle utdanningsnivåene til og med gymnasienivå. Det er förskola, förskoleklass, grundskola, grundsärskola, sameskola og specialskola, fritidshem, gymnasieskola, gymnasiesärskola, grundläggande og gymnasial vuxenutbildning, samt särvux.
Les mer her.

 

Myndigheten för yrkeshögskolan er den nasjonale myndigheten for de områder som berører yrkeshögskolan.
Les mer her.

 

Plug In er det mest omfattende prosjektet i Sverige med fokus på unge mennesker i fare for å avbryte sine studier, eller som allerede har droppet ut av videregående skole. Prosjektet fokuserer på å identifisere, utvikle og spre beste praksis for å redusere frafall. Sveriges kommuner og landsting (SKL) samarbeider med fem regioner og 55 kommune. Prosjektet er en aktivitet under Europeiske sosialfonden (ESF). 

Les Kunnskapsbankens prosjektomtale av Plug In.

Prosjektets egen omtale. 

 

 

Kilder

Cedefop REFNET (2012) Sweden VET in Europe – Country Report 2012. [>>]

OECD (2010) Off to a good start? Jobs for Youth. OECD. [>>]

OECD (2012) Education at a Glance 2012. Highlights. OECD. [>>]

OECD (2013) Education at a Glance 2013. OECD Indicators. OECD. [>>]

OECD (2013) Education at a Glance. Country note, Sweden. [>>]

Petterson, Lars (2010) ”Avhopp från svensk gymnasieskola”. I: Eifred Markussen (red.)  Frafall i utdanning for 16–20 åringer i Norden, s151-192. TemaNord 2010:517. København: Nordisk ministerråd. [>>]

 

 

Fotnoter


[1] http://www.skolverket.se/skolformer/forskoleklass

[2] Gymnasiesärskolan er rettet til ungdommer med utvecklingsstörning (utviklingshemming).

[3] Gymnasiesärskolan har fire år.

[4] Dette er p.t. under revisjon, og det svenske Skolverket har i oppdrag å utrede utdanninger av ulike lenger innenfor yrkesintroduksjonene.  

[6] Skolverket (2011) Gymnasieskola 2011. Stockholm: Skolverket. http://www.skolverket.se/publikationer?id=2597

[7] Regionalt selvstyrende myndighet.

[8] www.scb.se::   Utbildningsstatistik 2012:116.

[10] OECD (2013) Education at a Glance. Country note, s. 1.

[11] Graduation rates represent the estimated percentage of people from a given age cohort that is expected to graduate at some point during their lifetime. This estimate is based on the number of graduates in 2011 and the age distribution of this group. Graduation rates are based on both the population and the current pattern of graduation, and are thus sensitive to any changes in the education system, such as the introduction of new programmes, and the lengthening or shortening of programme duration (OECD 2013:43).

[12] Tall fra 2010.